Joda, vi er koblet opp mot de merkelige Universets lover igjen!
Er ikke det en god ting å tenke på? Jo mer vi gir til andre, jo mer kommer i retur til oss. En kjent felle å gå i er å tro at det skal komme i retur fra samme person vi har "gitt" til, men Universet opererer med andre regler.
Ikke for alt i verden kan jeg tilgi det hun/han sa eller gjorde mot meg! Kjente tanker? Hvem tror du lider mest, dem eller deg? Beklager å si det, men tilgivelse setter deg fri! Lyst til å vite mer?
Etter en uke i Assisi dro jeg til Roma, der fikk jeg fullstendig hakeslepp av sjåføren som kjørte meg til hotellet. Han fortalte meg mer om Santa Birgitta, Sant Antonio og Santa Rita på 15 minutter til uvitende meg enn jeg trodde var mulig! Hvem var de?
En ung mann i 30-årene kom til meg for regresjonsterapi. Han hadde en frykt for å binde seg til kjærester. Var alltid den som saboterte forholdet, redd for å miste andre muligheter. Gresset virker grønnere på den andre siden og han forstod at han måtte gjøre noe med disse mønstrene.
Vi møtte Sjørøveren!
Det var på den siste helgen nå i Januar 2015 hvor Unity Senter hadde sine halvårlige Opplevelsesdager for folk, da en ung mann kom inn for full fart på kontoret mitt og utbasunerte disse ordene:
"DU er grunnen til at jeg er her!"
Jeg kjente at jeg ble forundret og satt med store øyne.
Har du noen ganger tenkt på hvorfor du reagerer slik du gjør? Du vet, det nanosekundet du bare kjenner, det der skulle jeg ikke sagt eller gjort.....
Da kan det være en stor mulighet at ditt sårede Indre Barn er på banen, i stedet for deg, den voksne og reflekterte personen.
Kan det høres kjent ut?
I fjor sommer kom en ung mann til meg på kontoret, Han ønsket en Regresjonsterapitime, og han hadde et stort problem.
Han var så utrolig redd for smittsomme sykdommer, så han omtrent definerte det som en fobi.
Det var nesten så ille, at hvis kjæresten hans hadde et lite forkjølelsessår klarte han ikke å være nær henne.
Jeg har fått lov til å dele hans historie med deg!
Hvordan er det med deg, er du også en som spontant bare sier et JA uten å kjenne etter: "Hva har jeg egentlig lyst til?"
Handler responsen nesten på autopilot?
En del av å være snill mot meg SELV er at jeg har valgt å ta fri på fredager, for å kunne være mer tilstede for meg selv og andre.
For en tid tilbake hadde jeg en god samtale med en person på kontoret mitt og hun kjente veldig på behovet for å ha tid for seg selv og hun følte det kunne være vanskelig å si "nei".
Da kom frykten for hva de rundt henne ville tenke om henne.
Noen ganger er jeg så heldig at jeg får besøk av nydelige unge piker og gutter på kontoret mitt.
De har også sine ting i livet deres som påvirker dem, og selv om jeg ikke har barn selv så "connecter" jeg med disse nydelige sjelene på en merkelig måte.
Ja, du.
Hvis øyeblikket hadde vært der og livet ubønnhørlig skulle ta slutt, hvordan hadde du følt du hadde brukt ditt liv?
Hvilke tanker hadde gått i hodet ditt da?
Mange av oss har et spontant mønster for "selvmedisinering", hva skjer når vi blir stresset eller følelsene tar overhånd?
I en periode har jeg hatt en klient hos meg, hun kom på en time nå nylig etter et opphold. Vi har tidligere jobbet med ting som mange opplever som vanskelige, hvorfor tør jeg ikke å være meg selv? Lengsel etter en kjæreste eller andre ting som vi tror vil gjøre oss lykkelige..... Følelse av at sine venner har nok med seg selv.
Hvis bare jeg hadde det...... Da ville livet være perfekt!
Kan du kjenne deg igjen?
